Størst av alt er....?

Størst av alt er kjærligheten. Eller er det håpet? Eller er det troen?

Jeg har levd etter at det aller største, er kjærligheten. Det kan være fordi jeg er velsignet med å leve et liv med den største kjærligheten ved min side, men også fordi jeg er en håpløs romantiker som tror at kjærlighet kan fikse det meste. Men det har slått meg utallige ganger hvor enormt viktig HÅPET har vært for meg i alle disse årene. Hadde jeg greid å komme meg dit jeg er i dag uten håpet? Hva hvis jeg ikke hadde hatt kjærligheten, men kun håpet? Hvordan hadde det sett ut i dag da? og hva med troen? Det å tro, enten du tror på "det ene eller det andre" ,men å tro. Tro på livet, tro på deg selv, tro på noe større enn deg selv. Hva enn som funker for deg. Men hva hvis du hadde både tro og kjærlighet, men ingen håp?

For min del har håpet vært den aller største drivkraften på min reise. Håpet om at jeg en dag ville finne min vei. Håpet var i mange omstendigheter det jeg klamret meg fast til. Om så det til tider var kun et bittelita håp, så var håpet der. ALLTID.

Håpet reddet meg mer enn noe annet.

Men hvordan holde fast ved håpet når alt ser så håpløst ut? Når alt tilsier at håpet er ute og det er ingen som kommer og redder deg. Da tok jeg skjeen i egen hånd og reddet meg selv.

Det høres lettere ut enn det er gjort, det kan jeg love deg. Men, til gjengjeld var det den største gaven jeg kunne ha gitt meg selv. Jeg gikk ut av et system og inn i meg selv og begynte å se hva som kunne hjelpe meg til bedring. Håpet ga meg en indre drivkraft som var umulig å slukke.

Hvordan kan håpet bli så sterkt at det trumfer alt? Hvordan holde på håpet slik at det trumfer alt? Det er gode spørsmål og jeg vet ikke om jeg har noen fasit på det. Jeg vet bare at for MEG, ble håpet om noe bedre, håpet om et liv slik jeg drømte om, større enn mye annet. Jeg greide å låse blikket fast på et mål der fremme, som var helt avhengig av at jeg beholdt håpet oppe. Til enhver tid. Og aldri gi slipp.

Må det en alvorlig sykdom til for at man skal greie dette? Jeg vet ikke, men jeg har en urokkelig tro på oss mennesker og vår evne til å kunne komme oss gjennom det utroligste og likevel ikke miste håpet på veien. Jeg tror at hvis vi mister håpet, så forsvinner livsgnisten og livsmotet. Så håpet er livsviktig.

Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke hadde vært der jeg i er i dag hadde det ikke vært for håpet. Håpet trumfet det meste. Det ble en selvfølge å alltid være håpefull og ha troen på at noe bedre var i vente.

Hvor håpefull er du? Eller er det kjærligheten som hjelper deg? Eller har du en tro som overgår selv den vanskeligste tanke og omstendighet?.

Uansett hva det måtte være, så hold fast ved det.

Tro kan flytte fjell, kjærlighet kan overvinne alt og håpet kan være det som bærer deg når du selv ikke greier å holde deg oppe.

PS! Dette innlegget ble inspirert av en kommentar fra en av dere. Så takk for at dere leser og forteller hva det betyr for dere at jeg skriver om min reise. Det betyr enormt mye. Husk; du er ikke alene. Det er flere av oss som vet hva du gjennomgår og hva du føler. Hold på håpet, gjør det du MÅ for å ha det best mulig og sett en fot foran den andre. Det vil gi deg fremgang. Jeg heier på deg.

Varm klem fra Kari