Ensomhetens pris

Jeg følte jeg var helt alene. At jeg ikke hadde "noen". At selv om jeg hadde ektemannen min, så var jeg helt alene. Jeg var dog mye alene. Anders hadde sin jobb og i tillegg var han stadig på reise, så jeg tilbragte mye tid alene. Kun meg og mine tanker. Jeg følte en sjelsettende ensomhet som har satt sine spor langt inn i hjerterota mi. Årene i mørket. Alene. I stillhet. I mine egne tanker. Det har sin pris. Alle disse årene i ensomhet har gjort noe med meg. Mye har endret seg. Mye har endret meg. Mye har endret de rundt meg. Sånn er livet.

Ensomhet er vondt. Det er noe som rokker ved deg og ditt aller innerste. Hvem du er. Hvem du tror du er. Å leve et slikt liv jeg gjorde i mange år, vil merke deg. På en eller annen måte. Det er noe jeg kommer til å bære med meg resten av livet, men det kommer ikke til å definere den jeg er. For jeg er fortsatt Kari. Jeg var alltid Kari.

Jeg er velsignet med noen svært gode venner som ikke har veket en tomme til tross for at det gikk årevis mellom de gangen vi så hverandre. All kontakt ble via sms eller en prat på telefonen når jeg orket. Men, de var der. Akkurat som jeg var der for dem. Bare på avstand. Store anledninger bevitnet jeg fra avstand. Fra min mørke hule. Men jeg var der. Mest i hjertet, men jeg var der. Alltid. Tenk at jeg er så heldig at jeg i den perioden ble fadder til flere barn uten at jeg fikk vært i dåpen. Det er svært rørende. Selv i dag. En barndomskompis og kona sluttet for eksempel aldri å invitere oss på fester selv om de visste at vi kom til å måtte takke nei. Men det at de fikk oss til å føle at vi ikke var glemt, betyr mer enn de noen gang kommer til å skjønne. Sånne mennesker vokser ikke på trær.

At noen kommer og går i livet er jo helt normalt. At noen velger å bli når det endrer seg i omstendigheten rundt, det er bemerkelsesverdig. Og et tegn på en svært sterk karakter som ikke lar noe komme i veien for gode relasjoner, til tross for at det ikke er sånn som vi hadde tenkt. Jeg er heldig. Jeg har flere av de rundt meg.

Til tross for dette, var ensomheten stor. Det er jo noe helt eget å ha relasjoner " i person". Å alltid skulle ha avstand via telefon gjør noe med oss. Vi mennesker trenger samhold, gode og trygge relasjoner nært på. Ikke hele tiden nødvendigvis, men i langt større grad enn det jeg hadde gjennom så mange år. De få gangene jeg hadde besøk, gjorde det noe med meg. Selv om jeg ble utslitt og måtte hvile i dagevis/ukesvis etterpå, hadde det gitt meg noe på et større plan for det. Noe jeg holdt fast ved. Men følelsen av å være helt alene, var alltid med meg. Det ble en sorg som hele tiden lå under overflaten og ulmet. Det at jeg fra naturens side er utstyrt med et godt humør og en evne til å finne det positive i selv det mørkeste av det mørke, har nok reddet meg i langt større grad enn jeg kanskje har innsett.

Det er vanskelig å komme seg ut av ensomheten når omstendighetene rundt deg ikke tillater et sosialt liv. Men, å ha en viss kontakt med omverdenen, var helt essensielt. Sms, telefonsamtaler, mailer, brev i posten og snapchat var alle bidragsytere til å opprettholde en viss kontakt og til tider svært viktig for å holde humøret og moralen oppe. Å finne måter for meg selv som ga meg en følelse av å være en del av verden, var til tider ganske vanskelig. Det ble i så fall små øyeblikk. Til gjengjeld greide jeg å "spare på" de små øyeblikkene og dra de frem i tankene mine når jeg trengte de som mest.

Å visualisere, drømme, planlegge og lage lister, ble min "greie". Her kunne jeg leve et helt eget liv gjennom å se det for meg, planlegge det og drømme. Dette ble min flukt. En flukt som gjorde at jeg fant masse glede i det å ha noe å se frem mot. Selv om jeg ikke visste når eller om jeg i det hele tatt skulle få realisert drømmene, men de var der. Som en trofast følgesvenn. Vi kjøpte et kjempestort verdenskart som jeg lå å så på, planla reiseruter, fant steder jeg aldri hadde hørt om før og drømte meg bort.

Jeg reiste jorden rundt og det var magisk!

Dette med å finne noe som kan gi deg et pusterom, var i hvert fall uvurderlig for min del. Det å la hodet få fri fra smerter, bekymringer, sorg og om jeg i det hele tatt kom til å ha nok krefter til å ta en dusj, var veldig fint. Jeg har noen venninner som visste jeg var glad i notatbøker, så jeg fikk de lekreste bøker i posten i ny og ne. De ble fylt opp av planer og drømmer. Lister av alle slag ble sirlig nedtegnet i bøkene og de ble mine følgesvenner.

Det finnes nok mye man kan gjøre for å fjerne tankene bort fra det vonde, men det er også veldig lett å kjøre seg fast i tankene om at "alt er umulig" når kroppen ikke spiller på lag eller verden rundt deg føles vanskelig. Da er det noen ganger at noen få tips, litt inspirasjon fra andre hold, kan tenne en gnist som gjør at man finner sin greie allikevel. Eller stjele ideer fra meg. Kjør på! Prøv deg fram i så fall. Hvis du ikke orker å skrive, så kan du si det høyt. Snakk med deg selv, fortell deg selv om hva du drømmer om, hva du ønsker. Fortell deg selv akkurat hva hjertet ditt lengter etter. Kjenn etter hvordan du føler deg. Kan det være at du blir litt lettere i sinnet i noen minutter? eller at klumpen som omfavner brystet ditt gir bittelittegranne slipp?Det er kun små øyeblikk som skal til for å få fokuset over på noe annet. Det kan være nok til å "snu skuta" når tankene blir for vonde og tunge.

Kanskje lydbok er noe for deg? drømme deg bort i en verden noen andre har skapt. Eller lese selv? Eller lage album av gamle bilder, fargelegge i en nydelig fargelegginsbok for voksne (eller barn), puslespill? Det er masse du kan gjøre, bare fantasien setter grenser for deg.

Jeg og Anders puslet masse puslespill en periode. 1000 brikker ble lagt utover spisestuebordet og vi puslet litt hver dag. Eller dager jeg orket. Og så pratet vi. Gode samtaler over leting etter brikker. Det å fokusere og lete etter brikker var en nydelig distraksjon. Du har ikke tid til å tenke på kjipe ting når du leter etter den ene brikken med den rare formen som du lurer et sekund på om faktisk er borte. Haha....det var mange artige stunder :-)

Ensomhet er ingen god følelse. Men det er også kun en følelse. Og sinnet vårt kan spille oss et puss. Vi er akkurat så ensomme som vi føler oss. Jeg kunne føle meg enormt ensom, helt alene i verden, enda jeg hadde Anders ved min side. Det at jeg fant mine måter å unnslippe å føle meg ensom på, var en lettelse. Om så bare for noen øyeblikk. Men det er jo det livet består av. Millioner av øyeblikk, samlet til et liv. Ikke glem det.

Prøv deg frem og finn noe som bare er ditt. Noe som gjør at tankene løper av gårde og lar deg få det pusterommet du trenger. Ikke glem at du er IKKE alene.

Og hvis du ikke kommer på noe, så gjør som meg. Pek deg ut et fjernt land og se for deg hvordan det er der og hva du ville gjort hvis du dro dit. Eller den gode klassikeren; se på valpevideoer på instagram! Det funker:)

Jeg heier på deg!

Varm klem fra Kari