Da var jeg her. En lang prosess som viste seg å skulle ta meg hit. Akkurat nå. Til du som leser dette. Dette var aldri i min plan. Å skrive en blogg. Dele. Sårt, vanskelig, men også kjærkomment og forløsende. Hvordan dette vil se ut i tiden fremover, er ikke godt å si. Det jeg vet er at tiden er inne. Jeg er klar nå. Endelig.
Mine fine venninner har heiet på meg, støttet meg og oppmuntret meg til å ta et skritt. I hvilke retning var aldri helt klart, men å dele var budskapet. Det føltes helt utenkelig. Hva kunne jeg ha å dele. Min historie er jo min. Men hva hvis min historie kan være til hjelp for noen andre? en trøst? en oppmuntring? en støtte? vise hva som er mulig til tross for motgang. Hva hvis det som er umulig blir mulig? Hva hvis min vei kan bane vei for noen andre til å få det livet de drømmer om?.
Jeg vet ikke, men hva hvis? Det jeg vet er at jeg har snudd livet mitt 180 grader på både godt og vondt. Jeg har kommet meg ut av et mørkt rom uten noe sosialt liv. Uten å være i fysisk kontakt med verden. Observere fra sengen, være fengslet i egen kropp, bare ha håpet, drømmene og en inderlig trang til å finne en vei ut.
Dette er ikke gjort i en fei, men en lang prosess med mye mot- men også endel medgang, Det å reise seg igjen etter å ha ligget nede for telling og vært usynlig for verden, er kanskje det vanskeligste jeg noen gang har gjort, men også det aller beste som har skjedd meg. Å stå trygt på mine ben, vite hva som er riktig for meg, ikke være redd for hva andre måtte si og mene på veien, men være trygg i meg selv. Sette grenser, stadig utforske verden igjen og se hva som skjer hvis man slipper opp kontrollen.
Å forvente å få til endring hvis man lever det samme livet man gjorde før, er ikke mulig. Du må gi slipp på det gamle for å skape det nye. For det gamle gjorde meg syk. Det tok fra meg alt jeg drømte om og håpet på. Men så kom det nye. Det ga meg tilbake livet og drømmene forandret seg i takt med at formen stadig ble bedre. Jeg har alltid drømt stort, men nå kunne de bli sanne. En fot foran den andre. Et steg frem. Alltid i bevegelse. Alltid på vei fremover, selvom det mange ganger føltes som om jeg gikk hundre skritt tilbake. Men uansett, fremover.
Dette vil jeg ta deg med på. La deg ta del i min vei. Se tilbake på hva som funket for meg og det som ikke funket. Hva jeg lærte på godt og vondt. Men viktigst, veien fremover. Min reise har bare så vidt begynt. Jeg er nå 40 år og har fått livet i gave. Hver dag vi våkner og får oppleve en ny dag, er en gave. Kjenn på hva du er takknemlig for akkurat i dag. Og hold på følelsen. Ikke gi slipp. Uansett.
Varm klem fra Kari
Kjære fine Kari!
Jeg er imponert over deg, og stolt av at jeg kjenner en så flott person som deg. Har fulgt med deg gjennom mange år, og vet hvordan du har hatt det. For en lettelse det var den dagen jeg fikk høre at bedringen var på vei! Vi turte nesten ikke tro det. At du nå har tatt pennen fatt, er også et skritt i riktig retning. Er så glad på dine vegne. Jeg vil fortsette å følge deg. Lykke til, Kari!
God klem til deg, Anders og Tassen fra Bjørg.😘
Min kjære svigerdatter - du er enestående - vi er så takknemlige og stolte over din fremgang og krevende reise. Vi heier på deg, støtter deg og gleder oss til å følge deg, Anders og Tassen videre. ❤️ Klem fra mamma Jorun og Per.
Rørende❤heier masse på deg Kari 💕jeg er veldig imponert. Du er et så godt menneske🌷💕 og jeg er takknemlig for at jeg har fått muligheten til å bli kjent med deg❤❤
Kjære Kari! modig og tøff er du som deler din historie. Dette vil hjelpe mange, gleder meg til å følge deg😍Helle😘
Kjære Kari, modig og sterk lesing. Fortsett å dele og du vil hjelpe mange. Gleder meg til å følge deg videre. Varm klem fra Marit❤️